Skip to content

Napoleons siste ønske

05/01/2010

Sør Afrikas absolutt eldste og best bevarte vingård heter Groot Constantia. Stedet har strålende eksempler på den arkitekturen som var overalt da nederlenderne og boerne bosatte seg her – en gang for lenge, lenge siden… Vingården er fra 1685.

Groot Constantia er en turistattraksjon, selv om mange lokale også tar seg en tur hit for å spise lunch. Sommerstid kan man også ha picnic her – hvilket virker som å være et genialt konsept for land som Sør Afrika og slike temperaturer som vi har her nå. Det er rundt 30 grader ute og varmt:) Å ha picnic betyr IKKE at du kan ta med deg noe mat hjemmefra. Det er jo ikke business. En typisk norsk bondsk familie ville vel ha bakt seg ihjel, og hatt med skuffekake, hatt engangsgrill og termos med kaffe. For å spare penger. Hjemme er ikke nordmenn flinke nok til å gå ut – og picnic ville være for galt å betalt for å gå på. I vertfall utenfor storbyene. Gjetter at Dyreparken i Kristiansand hadde hatt godt av et slikt tilskudd i konseptet sitt…

Du får låne kurver og nødvendig utstyr på stedet, og fyller/kjøper det innholdet du ønsker deg. Noen av vingårdene som tilbyr dette har store rom med plukk-foryn deg prinsippet, slik at måltidet kan skreddersys, ,mens andre har ferdige lunch/picnic menyer hvor du velger den menyen du har lyst på. Maten de tilbyr er rimelig (slik all maten i Sør Afrika er) og den er av god kvalitet og svært variert i forhold til smak, nasjonalitet og det er store porsjoner.

Vi forhåndsbestilte bord, hvilket er lurt å gjøre i høysesong. For oss nordboere som ikke er velsignet med like fint vær hele året, så er det å sitte i solen og spise noe jeg foretrekker. Men, det er ikke slik de fastboende gjør. De vil sitte i skyggen. Du finner knapt en solstol i solen. Du finner stolene i skyggen. Under et tre, under en parasoll, under et tak. Jeg strekker min lange hals og vinger mot solstrålene – og jeg blir fornøyd.

Overskriften er Napoleons siste ønske – og for deg som lurer på hvorfor det så skal du nå få høre historien. Den gang Napoleon levde var han selvsagt innom denne vingården.

Napoleon elsket vinen fra Grotte Constantia!

Rett før han døde var det siste Napoleon spurte etter Vin de Constantia. Denne vinen har vært ute av produksjon igjen i mange år, men den er akkurat begynt å bli produsert igjen. Samme vin som Napoeleon elsket og ønsket på sitt dødsleie. Hvorvidt han FIKK noe av denne vinen for å dø lykkelig – det forteller ikke historien noe om.

At Napoleon også var i Tvedestrand – på Nes verk – for å hente kanonkuler – forteller meg at mannen har forstått hvor i verden man skal befinne seg. (For de av dere som lurer på hvorfor i all verden jeg skriver om Nes Verk og Tvedestrand her – så er det fordi det er der jeg bor for tiden. Har et lite hotell og , butikk og en restaurant der. )

Å rusle rundt på eiendommen, eller bli med på en av omvisningene – er anbefalt. Jeg liker selv ikke å gå i kø eller for den sags skyld sitte i en buss og bli bedt om å se enten til høyre eller venstre . Jeg ønsker å oppdage selv. På egne premisser. Det å snike seg unna de andre, mens vi venter på maten – ta med kameraet og knipse bilder, kikke inn av dører, oppdage de svunne tider på min måte – det er englelykke.

Å kjøpe med seg vin eller andre herligheter med alkohol i, er selvsagt viktig for deg som tar et glass edle dråper innimellom vel hjemme i Norge. Det er rimelig å kjøpe god vin i Sør Afrika – og det er kvalitetsvin så langt øyet kan se. På en av de mange vingårdene selges det selvsagt ALLTID vin, og har du tid, så smaker du på vinen før du velger ut hvilke viner du vil ha med deg hjem.

Flasken over, en Simonsig Cap Classique, Brut – hadde vi til lunch. Mulig det var flere flasker, men det var denne jeg tok bilde av:)  Fordi det er lov til å kjøre etter et glass eller to, så hender det at det skjer (ikke meg – for meg er det helt utenkelig etter å ha bodd i Norge og sett hva som kan skje av trafikkulykker). Det jeg prøver å formidle, er at vin eller annet alkoholholdig drikke til maten, enten det er lunch eller middag er vanlig. Enten du bor her eller er på ferie her. Alkoholen flyter… på godt og vondt.

Til forrett bestilte jeg en av spesialitetene; Asparges med hollandaise-bruchetta. Den smakte nydelig. Spør gjerne etter spesialitetene de stedene du spiser – det er som regel en god grunn til at du skal velge det. Hjemme i Norge hender det altfor ofte at speisaliteter blir til matretter som kjøkkenet tjener ekstra på, går raskt å forberede, har for mye av eller annen grunn enn den som burde være….

Som vegetarianer har jeg det som himmelen i Cape Town. Selv om jeg ringer i forkant (det vil si at Sissel eller Geir som regel er de som ringer til restaurantene DE har forhåndsbestilt bord på for oss..) så får jeg servert utrolig mange bra retter og komposisjoner med råvarer jeg knapt tenker meg til å spørre etter hjemme.

Matbutikkene her er himmelske.Spar butikkene likner på en oppgradert versjon av Jacobs. Merksnodig.

Matbutikkene er et syn for Guder og for engler. Jeg kan gå i en matbutikk her nede i timesvis. Bare studere, løfte på, lukte, holde og nyte. Egentlig har vi akkurat de samme råvarene hjemme, selv om noe er litt mer seosng – og prisene. Det var prisene. De er forskjellige. At Norge som har et råhøyt matforbruk, kjøpesterkt publikum og velstand til over pipa – at vi godtar så stygge matbutikker som vi har hjemme forstår jeg ikke. Mulig er det selvbedrageri som norske matkjeder hjelper oss til. At vi liksom ikke skal flotte oss med mat. Derfor lager man butikkinnredning av gamle kasser og paller med plastemaballasje rundt… (Rema)

Men, det er med på å ødelegge for alle restauranter og all matglede. At det ikke skal være lov til å gå ut og kose seg med matenAt det skal være lov til å føle at man har kjøpt god kvalitetsmat, til riktig pris – og at hyllemeter på hyllemeter skal se like innbydende ut enten du går langs hyllen med bleier og bind eller krydder og hermetikk.

For et matvarebedrageri vi godtar i Norge!

Retten over er en enkel tomatsalat. Den kostet 49 Rand, som er ca 35 norske kroner. Ser overhodet ikke verst ut. Er en forrett. Aspargesbruchettaen kostet 59 rand og det tilsvarer45 norske kroner. Det var uten tvil ekte hollandaise:)

Nesten alle restauranter med respekt for seg selv og oss turister serverer norsk laks. Den er svært populær. Har allerede sett den servert som under: med «ovnsstekte» grønnsaker, sopp og hollandaise, med chevre, med creme fraishe og i alle varianter som stekt. Store lastebiler kjører rundt med reklame for norsk laks – og igjen – det er vel omtrent bare hjemme i Norge at vi ikke er stolte av laksen vår hver dag. Hvorfor ser vi ingen lastebiler med laksereklame? Hvorfor har ikke alle norske restauranter laks i nye varianter på menyen som basis? Hva er det med oss nordmenn….

Inne på restauranten på Groote Constantia, er interiøret fra svunne tider. Slitasjen er ekte, og veggene skjeve. De aller fleste hus og bygninger i Sør Afrika er murbygninger, og det holder varmen inne om vinteren og holder det svalt om sommeren. Perfekt!

På en liten rusletur rundt, fant jeg denne bakdøren. Inn til personalrommet. Som regel er det svært strengt i forhold til om de ansatte får lov til å snakke med oss gjester utenom i «servitørøyeblikket» eller at de ekspederer oss ellers. Men, selv området der de kunne sitte og trekke litt frisk luft var så vakkert. Et stilleben som jeg måtte forevige.

Dette er et detaljbilde fra en av slåene og låsen foran vinduene på hovedbygningen. Den var så vakker at den måtte foreviges. Veggene var kalket hvite, og de grønne dørene og vindusslåene er vanlige fargevalg på de aller fleste vingårder i distriktet. Grønt, druer, åkre, klassiskt, eksklusivt og tradisjonelt.

I en bakgård fant jeg en stabel med gamle vogner. Jeg falt helt hen til tanken om da gjestene kom kjørende i hest og vogn, mens de steg forsiktig ut av vognene i lange kjoler og store hatter. Og bak seg en drøss med slaver som holdt parasoller, bar kofferter og ble slått… Akkurat det er ikke noe stas å tenke på.

Til slutt et bilde av den vakreste hyllen i verden. Denne skulle jeg selvsagt kunne tatt med hjem til mitt eget lille sted. Sikkert fra tidenes morgen da vingården ble bygd. Over 300 år gammel…og rommer garantert flere hemmeligheter enn noen annen hylle i universet.

6 kommentarer leave one →
  1. Mona (nurk56) permalink
    05/01/2010 10:46

    Du skriver med en innlevelse som gjør at jeg føler meg som medreisende😉 Nydelige bilder og et nytt herlig reisebrev😉

  2. 05/01/2010 11:35

    JEG TÅLER IKKE SE DISSE BLOGGINLEGGENE!

  3. Gretha Igeltjørn permalink
    05/01/2010 17:48

    Det er fint å lese om noe annet enn elendighet når det gjelder Afrika. Kontinentet har fremdeles en lang vei å gå – store forskjeller mellom rik og fattig, demokrati og enevelde. Det er disse bildene jeg får på netthinnen når det er snakk om Afrika. Derfor har det vært fint å lese det du har fortalt oss🙂

  4. 22/01/2010 22:38

    Takk for veldig fine reiseskildringer, jeg har selv vært i SA flere ganger og ønsker meg veldig tilbake nå!

    Du skriver:

    «det er vel omtrent bare hjemme i Norge at vi ikke er stolte av laksen vår hver dag. Hvorfor ser vi ingen lastebiler med laksereklame? Hvorfor har ikke alle norske restauranter laks i nye varianter på menyen som basis? Hva er det med oss nordmenn….»

    Det er dessverre mange gode grunner til at flere og flere blir skeptiske til norsk oppdrettslaks. WWF er en av mange aktører som roper varsko:

    «Slik utviklingen på miljøsiden i norsk oppdrettsnæring nå er, ser det ut til at laksen kan få rødt lys – hvilket i praksis betyr at vi vil be forbrukere over hele verden om å unngå å kjøpe oppdrettslaks fra Norge, sier Rasmus Hansson og Maren Esmark, leder for Naturvernavdelingen i WWF-Norge.»

    http://www.wwf.no/bibliotek/nyheter_fakta/?27540

    Forøvrig virker Englegaard som et sjarmerende sted med sjel som jeg er veldig fristet til å besøke, bl.a. for å finne inspirasjon til mitt eget lille reiselivsforetak.

    Lykke til videre!

    @vedgy

    • 23/01/2010 17:13

      Tusen takk, Vegard:)
      Ja, det er jo nesten umulig å ikke ville tilbake til SA…
      Norsk oppdrettslaks og alle de utfordringene det har gitt næringen, kan ødelegge for en av våre største eksportvarer i omtrent all fremtid. Det er ekstremt hvor sterkt navn norsk laks har ute i verden, men hvis ingen tar alvorlige grep, høyere, sterke og mer NÅ så er det ikke bare fiskene i havet det er synd på. WWF er i sin fulle rett, og gjør det riktige.
      Du er hjertelig velkommen til Englegaard, selvfølgelig:)
      Lykke til med reiselivsforetaket ditt videre, Vegard. (Skal finne deg på Twitter.)

  5. 18/08/2010 11:17

    Hei
    Takk får fin blog!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: