Skip to content

En smule for lite

14/01/2010

En solhet dag bør etter norske tankesett brukes på stranden. Jeg har nå vært her i snart tre uker og har ikke vært på stranden før i går. Ikke en hel dag en gang. Mest fordi vi «måtte» spise lunsj først – og deretter ble jeg robbet på stranden. Stranddagen ble liksom ikke bare fred og ro allikevel.

Jeg innrømmer glatt at jeg er en konsept-fetisjt.

Jeg blir mo i knærne og øm i hjertet når brandingen tar litt overhånd eller bare sørger for jevnlige hjertebank når jeg vender min sjel rundt om kring. Denne cafeen heter Grand – og ligger på Camps Bay. En super-populær strand like lang som hele Norges kyst på en gang. Nesten. Derfor var denne stranden målet for dagen, og cafeen vi valgte ut var dessverre Grand.

Jeg anbefaler enhver konseptfreak en tur innom dette stedet, men ikke spis der. De serverte turens desidert kjedeligste og minst smakende måltid. Det var som den verste veikromat med evigheter av «Thousand Island». Det burde vært ulovlig å servere Thousand Island der jeg ferdes. Det kan selvsagt være en løsning med hjemmelaget variant – men, når hele verdens matfat befinner seg innen en armelengdes avstand – til en pris som sjelden har to sifre…. Da må det gå an å finne på noe annet. Spesielt da.

Fordi jeg er et lite råskinn av en engel på å kjenne på tanken bak et konsept (tror jeg selv) så  skjønner selv jeg at disse teknikkene, dekordetaljene, materialvalget og chabbystilen er laget med og av  en eneste grunn: det er billig. Dersom det funker, er jeg råfornøyd. Jeg blir derimot helt kvass i vingene når jeg oppdager at maten overhodet ikke harmonerer med interiøret. Da blir jeg elektrisk i glorien.

Jeg tenkte et lite sekund at jeg burde tatt med en slik lampe hjem. I håndvesken. Det hadde vært lurt. Klarte derimot ikke å skru den ned, så jeg lot den henge. Bare fordi du ikke er så detaljorient som meg (?) Legg merke til

salt og pepperbøssene er tredd nedpå lysene….

Denne lille sofagruppen smeltet litt av mitt lille englehjerte. Se – det er en ekte englepeis. Rundt alle de selvlagde plakatene har en eller annen kreativ sjel tegnet rammer rett på veggen. Kjapt, trygt og billig!

Disse damene satt ved siden av oss. vi var der i typisk lunsjtid – og da vrimler de til. Alle damene som ikke har annet å gjøre enn å spise lunsj, shoppe og vente på at nannyer, gartnere, tjenestefolk gjør jobben sin – og til slutt mannen kommer hjem fra arbeid.

Det er svært uhøflig å spørre en kvinne (uansett farge) om de jobber. Svært ofte gjør de nemlig ikke det. Pinlige situasjoner vil vi gjerne unngå…


Denne flasken drakk vi IKKE til lunsj. Men den stod bare og ventet på meg og kameraet. Slik at det kunne bli et lite bilde. For å inspirere meg til å lage artige labels for et eller annet produkt i fremtiden? Sist gang jeg var her nede diskuterte jeg (aller mest med meg selv, men også med mine venner) om å importere englevin til Englegaard. Vår egen vin… Det ble med tanken.

Små søte stilleben, for å la øynene og blikket vandre rundt i lokalet. Alt forteller om produktet de selger. For at jeg skal kjøpe mer, ville være der mer, oftere, bruke mer penger hos akkurat de. For at de skal fortelle meg hva slags gjester som egentlig går der. (og som jeg håper bare bruker baren, for maten var crap.)

Noe av det som er opplegget i Camps Bay – det er at ethvert spisested går bra. De er alltid fulle når det er fint vær. Området er godt besøkt, og det ramler inn unge mennesker på stranden hver dag når skolene slutter for dagen. Det dunker og banker høye rytmer, som bare forstyrres av et voldsomt bølgebrus. Bølgene her er høye… og mange. Og vannet det er iskaldt. I går var det 41 grader, men bare 11 grader i vannet. Det gjør faktisk aldri så vondt å duppe lilletåen nedi. Nesten. Det avkjøler godt, men det er ingen superlange bad mens du løser verdensproblematikken.

Etter et strandbesøk da lunsjen her var ferdig, var jeg innom for å låne det lille rummet før jeg dro hjem til mine venner. Jeg ble ganske fornøyd med at de husket meg igjen – men, de tok helt feil da de smilte fra øre til øre og ønsket meg welcome back.

Med konsept-antennene ute – er det faktisk gøy å oppdage en ekte englepeis. Men, det blir helt merksnodig kjedelig når de har samme peisen i en annen farge. Da blir plutselig ingen av peisene fine lengre. Uansett enger, vinger og antall glorier. Jeg som trodde peisen var gammel, spesiallaget, unik….

Disse lampeskjermene kunne vært funnet på Fretex. Men, de er fra en eller annen skraphandler eller vintage-butikk. Vintage som betegnelse er bedre enn gjenbruk. Slik er det bare.

Som mange utesteder, restuarnater og cafeer, er det vanlig å dekke et bord (med mat eller drikke) og lage et miljø… For å trekke kunder. Gi dem den rette feelingen. Denne lenestolen i grønn velour stod midt på trappen og hadde en egen fotskammel der logoen til stedet var sydd på. akkurat der traff de igjen – men, ettersmaken var fortsatt for klein.

Badene er overraskende rene og pene overalt. Det er vanlig med egne ansatte som vasker og holder orden der hele dagen. Jeg liker godt at badene og toalettene er gøye. Har bare ikke hatt tid til det samme selv på Englegaard. Ting tar litt tid:)

Jeg er veldig glad i ordtak. PÅ mange måter har sørdeles mange kloke folk satt sammen ord vi alle eier, til å bli finurlig og betegnende og gjerne dobbelttydige setninger som forteller så mangt. Jeg liker å humre av sitater. Brukte masse sitater på Twitter i sommer. Skal se å bli litt god på det igjen. Trenger ikke finne opp alt selv hver gang. Om enn aldri. Alt er gjort og sagt før….

I vinlandet har ethvert sted sin egen vin. Minst en sort. Skulle nett bare manker. Labelen her er noe helt annet enn de fleste andre viner vi er vant med å se traust og eksklusivt på. Hvorvidt akkurat denne vinen selger eller ikke, aner jeg ikke. Orket ikke å snakke med servitørene her mer enn jeg måtte. Tross alt var jeg misfornøyd med maten. Ville bare ta bilder – hvilket jeg kanskje kunne holdt meg for god til?

Lenestoler er smykker for svake sjeler med sans for det gode liv… Alle hjem bør ha hver sin lenestol. Det tror jeg hadde gjort noe med livslysten vår?

Her tar jeg smilende farvel med Grand for denne gang. Neste gang er det kanskje fordi jeg vil vise interiøret til noen – samtidig som jeg skal skue et blikk over den fancy menyen som skjuler en elendig kokk. For å se om det har skjedd noen mirakler.

I morgendagene ligger det håp:)

One Comment leave one →
  1. 12/08/2010 10:44

    hmmm…jeg synes at Camps Bay er veldig fin område:) Godt det er kaldt i vannet når det er 41 grader:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: