Gutten med gullbuksene

Noen blir født med såpass mye gründerblod i årene, at jeg er sikker på at de allerede før sin egen fødsel pønsker ut nye innovative fødselsmetoder og teknikker. En av disse må ha vært Geir.

Unge herr Tellefsen så dagens lys i Arendal og vokste opp på Tromøy.

En vesentlig forskjell i følge ham selv. Ikke Arendal, men Tromøy. Og det sier globetrotteren og Mr. Flyttepåseg at noen kilometer fra eller til spiller noen rolle i det store verdensbildet. Hvis Geir mener det er viktig, så bør jeg høre på ham. Tross alt – han er gift med min veldig veldig gode venninne Sissel, og ikke minst jeg bor under deres tak og nyter livet i Sør Afrika. Geir er en av mine yngste venner ( i alder) , men han er en av de mest entreprenørske og levende også.

I 1982, da Geir var

11 år gammel startet han et dataprogramvare og utviklingsselskap.

Han lånte amerikanske datablader/magasiner og punchet inn programmene som var listet der. Hele programmer var listet opp, og det var ikke forbudt å legge dataen inn på sin maskin. Disse spillene, som var listet opp og etterhvert punchet inn av en ivrig blond ung gutt fra Arendal,  unnskyld Tromøy , ble kopiert på kassetter som igjen Geir solgte. Hver kassett var av den minisorten som varte i fem minutter – akkurat nok til et dataspill. Han ble kåret til Nord Europas yngste BBSoperatør/eier.

Som 15-åring startet han

PCklubb Norway

(legg merke til det artige norsk-amerikanske navnet)

og drev klubben frem til 89. Programmene som diverse datablader la ut gratis var ikke lov til å videreselge, men selve arbeidet med å legge inn/kopiere programmene på disketter for medlemmene var lov. I tillegg var det en slags mini-chat tjeneste. En og en bruker kunne ringe inn til Geirs server og legge inn en beskjed. Deretter måtte vedkommende legge på, for at en ny bruker kunne få plass. Dette opptok selvfølgelig familien Tellefsens telefonlinje, så Geir maste seg til en ny telefonlinje i barndomshjemmet. Dette var ganske uvanlig i de fleste hjem, men Geir var stolt som en hane. Han kunne nå sitte og snakke i den ene linjen, og en bruker kunne logge seg på ved hjelp av den andre telefonlinjen. Supporttjenesten var en suksess.

Geir utga også et medlemsblad om publishingverktøy. Hvert medlem betalte 200.- pr år og fikk dermed tilgang på alle de gratis listene som igjen Geir hadde fisket opp fra amerikanske datablader.

Geir nærmet seg drikkfeldig alder, og jeg antar at sansen for det annet kjønn steg. Da var det naturlig at Geir lot datamaskinene stå pent hjemme, mens han syslet med nye forretningsforetak. Han laget et slags mini eventbyrå. Det startet med nyttårsfester for et anseelig antall unge Arendalitter. Mens Geir forteller meg dette, er smilet bredt og humringen høy.

Jeg får artige bilder inni hodet når han forteller om den økende latskapen i påmeldingsvanen hos de unge gjestene sine. Han har booket et større diskotek i Arendal og det har bare blitt påmeldt 150 feststemte. Drinker og fingermat gjøres klart til nettopp 150 gjester. Musserende kjøles, glass settes frem. Inn detter 450 gjester. Som den kremmer han er – og vert med et stort hjerte – så sier man ikke nei til kunder. Den musserende mengde fluidium blir på magisk vis nok til 450. Med isbiter får Geir til det utroligste. Maten deles opp ytterligere til mindre snertne biter – og festen blir en av de mest vellykkede og innbringende i eventkarrieren.

Det stopper ikke for festlighetene. Geir forstår selv at folk er sultne sent om kvelden etter en bytur i Arendal. Siden alle kiosker stengte midnatt mente Geir at her gjelder det å ta hele verdikjeden selv. Helgene ble brukt til å a) rote til mamma Tellefsens kjøkken for baguettene skulle ikke bare smøres de skulle bakes også b) de skulle pakkes og deretter fraktes egenhendig til byen der de skulle c)selges utover natten.

Grillbaren ble født.

Det varte nemlig ikke lenge før melet i mors skap var tomt og Geir selv likte grilltanken. De fikk to halve tønner fraist og fikk låne rister. Dermed var det null investering. Det ble kjøpt inn hamburgere, pølser, pølsebrød og nødvendig tilbehør og etterhvert hadde Geir og en kamerat 3-4 unge vakre Arendalspiker ansatt.  En dag kom derimot Mattilsynet og Grillbaren ble stengt. Da lærte Geir at slike regler skal følges og de åpnet igjen med både arbeidskontrakter, personaldo og ikke minst en vask.

I dette tidsrommet blir Geir ferdig med videregående skole. Da er tiden moden for å reise ut av landet, så i 90-91 reiser han til Afrika. Han hadde kjøpt en fiks ferdig Landrover med Botswanske skilter med alt av safariutstyr i.

Ferden til Afrika kunne begynne.

Geir planla å være borte i 3/4 år. fordi den første kjedelige etappen gjennom Europa liksom ikke talte på selve Afrika eventyret, så ble det til at Geir kjørte denne strekningen non stop. Uten søvn. Det endte i et tre og bilen ble totalvrak ved Gibraltarstredet på spansk side.

Geir blir jo ikke sittende å deppe av den grunn – han reiser til London. For han kunne jo ikke dra hjem. Turen hadde tross alt bare vart i to dager. i London kjøpte han en billett til Australia og vel fremme i Melbourne kjøpte han en Honda Civic. Med surfebrett på taket og lys lugg fartet han land og strand rundt og solgte bilen etter et halvt år. Geir fant en slags gate der folk stod og solgte ting og tang. Der stilte Geir seg opp og ville selge bilen. Ved siden av seg stod en fyr som solgte en billett til Indonesia og Timor.  Denne billetten kjøpte Geir.

At billetten ble kjøpt i en litt lumsk gate, og med et annet manns navn på billetten tenkte ikke Geir først på. Ikke visste Geir at det var stor borgerkrig der heller. Etter svært mye om og men, og masse flask klarer Geir å lure seg bort fra sjekken om hans navn stemte med navnet på billetten. Han kommer tilslutt inn på området for å gå ombord i flyet. Da han går inn i det bittelille flyet som skulle til Timor, bærer noen mekanikere alvorlig ut fire seter av flyet. Inn putter de en stor og uoverkommelig boks i midtganggen. Lifeboat står det på boksen. De få passasjerene spør Geir ut om hvilken hjelpeorganisasjon han var fra.

Da de går ut av flyet i Timor forstår Geir at tilstanden er svært alvorlig der. Smarteste løsning er å kjøpe ny billett til et annet sted som blir Bali. Pengeenheten i Timor var gått helt bananas så Geir må først veksle i banken og får stabler av penger for å gå og kjøpe flybillett til neste destinasjon. Han bruker alle sine siste penger. Da han komer til flyet som skal ta han videre, viser det seg at det akkurat det samme bittelille flyet, med samme besetning og Geir er eneste passasjer…

Etter måneskinn og strandals på Bali evnder Geir nesen hjemover. Endelig er det tid for skole og utdannelse. Geir går på BI i Bergen. Der blir han Diplom økonom og må «dessverre» i forsvaret i 94-95. De hadde ikke glemt Geir allikevel. geir kom i Luftforsvaret på Kjevik (Kristiansand) Lufthavn. og fikk en merksnodig stilling, for Geir forstår at her er det bare å søke om å få litt lederroller og tillitsmannsverv. Gruppen Geir får jobbe med drev med Management Knowledgement og som hovedtillitsvalgt får han styre mesteparten av sin tid.

Noe av den tiden som ble til overs (..) ble brukt til å danne selskapet PROTECH consulting AS sammen med barndomskameraten Martin Tan. Deres ansatt nr 4 i det selskapet er tilfeldigvis her i sør Afrika med sin samboer og lille sønn nå mens jeg er her nede. Tydeligvis en godt likt ansatt:) Protech blir solgt i 99. Protech leverte systemintegrasjon og infrastruktur for nettverk.

På den lille berømte servietten hadde barndomskameraten Martin og Geir planlagt Protechs forretningsplan. Deres uovervinnelige selvtillit hostet opp følgende: Vi er flinkere enn alle i Aust Agder. Hvem vil vi ha som kunder? Jo, de 20 største bedriftene i fylket. De klarte de 16 største før de solgte.

Dotcom bølgen herjet også langs sørlandskysten og inn fra havet suste en ny forretningsplan – de lagde en dataportal for regnskapsbyråer. Ved hjelpp av noen gamle slides fra 2000 hentet de i løpet av 40 minutter på DNB Markeds inn 10 millioner i oppstartskapital. Selskapet steg til 70 ansatte og det ble kjøpt opp endel selskaper. Et eller annet sted sa det pang – og en stor kræsj var ikke til å komme utenom. Det ble tapt store penger. ansatte ble sagt opp, selskapet delt opp og solgt i biter. Teknologien ble solgt til Visma.

Ikke lenge etterpå var Geir og co i gang med nye svingende takter: Doorway. Et selskap som kjøpte leasing kontrakter og tok over forpliktelsene. Doorway eksisterer i dag også og har ca 50 ansatte og går med godt overskudd. Doorway omsetter for rundt 50 mill i året. Geir er ikke med i den daglige driften, men eier 11% av selskapet. Geir flyttet hit til Sør Afrika… Det gjorde han i 2001. Hans kone og lille sønn kom ettter året derpå. Etterhvert blir også prinsesse Sanne født:)

I Sør Afrika var det Cape Town som fristet. De kjøpte et utslitt hus i Robertson distriktet og bygget opp sammen med to venner Rosendal. Et lite hotell, vingård og spaanlegg. ( Blir et stort og langt blogginnlegg om stedet om ikke lenge:) ) I tillegg til Rosendal, så har Geir startet et calling-senter som selger vin først og fremst til en stor og absolutt voksende kundegruppe. Produktspekteret har vokst ut og inbefatter i tillegg kaffe og snart te. Egne merker. Blendet selv.

På en deilig åsrygg i Stellenbosh blir jeg vist planer og ideene som snart blir realisert: Molteno! Mangler «bare» 50-100 millioner – men, der har Geir, Sissel og et hyggelig ektepar planer om et 50 roms hotell med to restauranter og spaanlegg. Tegningene, prosjektetreingen og tillatelsene er klare.

Dessuten driver han et prosjekt med Graham – en av eierne av selskapet Get Africa – et reiseselskap plassert i Durban. Graham er forresten gift med Elin fra Kristiansand. De har en oppsjonsavtale om leie av halvparten av alle leiebilene til AVIS under fotball vm, de har leid en stor båt der man kan overnatte og har huset en haug med tv/mediateam som skal ned for fotballmoroa.

Geir har en merittliste som er ekstremt mye lengre – på selskaper som de eller han har prøvd på, og hele tiden dukker det opp nye ideer, eller nye historier jeg ikke har hørt om enda. som forsøket på å få til casinogambling pr mobiltelefon. Om utleieleiligheter, om eventer, om salg av all verdens produkter høres det ut som.

Å snakke og drodle med Geir om alle mulighetene som er her nede, om markedet, om branding, om alle de ufattelige sjansene det er her – og risikoen. Det gjør meg yr av gründerglede. Jeg blir inspirert og vi tar ulike konsepter i tankene til nye rare høyder. I dag har vi klekket ut diverse nye konsepter, og Geir kom hjem etter jobb med atter en ny forretningidé. Jeg kjenner at jeg lever og skriver under med hele meg at det gjør gutten med gullbuksene også.Han er utrolig!

Klart det er hardt å være gründer.

Og noen gjør det igjen og igjen.

Noen ganger med hell andre ganger med hell i erfaringer. Lærekurven er bratt, og setninger som å holde seg unna hele verdikjeder selv, til så å absolutt knytte til seg alle delene selv er kort.

Uansett er det mennesker det handler om.

Det har han funnet ut. Der vi sitter mellom gründermagasiner, investortip, investmentsreports og vakre bli-klok-på-deg-selv bøker og led-verden-til-himmels-bøker i fleng. Det er bare slik livet er. Det er vanlig. Stillstand er noe tøys. Jeg gleder meg til å følge Geir og Sissel videre på veien.

Det lyser av gutten med gullbuksene – og det er umulig å miste ham av synet.