Skip to content

En lørdag til begjær

23/01/2010

Lørdager er fulle av begjær. Slik er det bare. På min første tur til Cape Town ble jeg tatt med til dette markedet som jeg nå skal fortelle deg om. Derfor vil en tur til Cape Town nå ikke bli den samme dersom jeg ikke kommer innom hit – til Old Biscuit Mill. Dette var tidligere som du forstår av navnet; en kjeksfabrikk, som ble kjøpt opp av noen unge gutter som ville skape et marked for innbyggerne i Cape Town og ikke minst turister slik som meg. Jeg simpelthen ELSKER dette markedet.

Bygningene på Biscuit Mill er ruvende – og nærmer du deg markedet vil du straks skjønne at du er i nærheten av der «alle» er. Her tøyser jeg litt, fordi alle innbyggerne i Cape Town har verken råd eller lyst til å dra akkurat hit, men hver lørdag besøker mellom 2 og 10.000 mennesker visstnok markedet. Det er smart å være der fra morgenen av. De åpner 09 og 10. Hvis du ønsker sitteplass, eller menge deg rundt på bakken for å spise frokost eller lunsj. Ikke tro at noen har lyst til å reise seg fra plassene sine. Her blir man sittende. Med hver sine begjær.

Butikkene og utsalgene her har varer og ting du ikke finner overalt i Cape Town. Alle har økologiske og hjertegode produkter, og det virker som om det unike er dyrket til det himmelske. Over ser du badesalt med roser og lavendel. Det eneste som mangler er et badekar slik at du kan få prøvd. Hele markedet dufter av begjær og kreativitet. Her er småleverandørene i sitt ess, her smiler de besøkende. Alle virker som om de føler det samme begjæret som meg.

De har oppdaget og laget sin lille flik av en himmel på jord.

I mitt eviglange liv på jord, har jeg etterhvert en lang liste over butikkinnredninger og konsepter jeg har vært med på å lage for kunder. Da jeg flyttet til Oslo igjen (startet livet i Bærum før min far lengtet til sitt sørland) jobbet jeg for meg selv med konsepter og lignende. Diesel var på vei oppover, og jeg fikk lov til å designe butikker, showrommene og en hel del andre spenstige prosjekter. Da fikk jeg ut mange av de sprøeste og villeste ideene som kokte over hos meg. Men, fremdeles er jeg en hund etter detaljer og kreative påfunn innen innredning og branding. Å se at noen bruker hodeskaller fra dyr – på en attpåtil rød vegg… Akkurat her på Biscuit Mill var det helt naturlig.

Over hele verden virker det som om alle forstår at det å drive business med hjertet – på verdens egne premisser er ingen dans på roser. Derfor blir det så bra å se kreativiteten og estetikken slå ut i full blomst på Biscuit Mill. En avlagt miksmaster full av den ellers så kjipe og billigste blomsten vi Nordmenn kjenner til så altfor godt er full av latter og smil med en gang.

Det velkjente trikset, som også var litt hot en gang her hjemme, er å bruke gamle dører som bord. Sikkert vært brukt siden dørenes morgen, den ideen. Du blir sittende ved siden av et helt land av ukjente smilende sjeler.

Det utveksles frydefulle hyl og smil – alt smaker godt der det deles ut og fordeles begjær.

Jeg er glad i oliven – akkurat nok til å vurdere om jeg kan overleve på oliven hvis det var slik verden var. Det tror jeg at jeg kan. Å se bøtte etter bøtte fulle av noen av jordens diamanter slik som her, er til å få tårer i øynene av. Dessuten er det bare å spørre de smilende vesenene som eier bøttene om å få smake. Hvis de ikke rekker å tilby deg aller først, da. Oliven er god frokost.

På den ene ytterveggen på Biscuit Mill er det en klatrevegg, slik at du kan buldre litt dersom tiden er vanskelig å slå ihjel. Derfor buldrer ingen:) Innover på området er det artige skulpturer og installasjoner. Denne fontenen og «liksom-maskinen» tiltrekker seg oppmerksomhet. Et hvert barn må bort å ta på denne og smile til den. Den smiler tilbake til deg. Smiler til barn i alle aldre – fra 0-100 år.

Etter at du og fontenen har smilt til hverandre, går du bort til lykkebrønnen og slipper nedi noen rand og ønsker deg enda mer evig begjær.

Jeg kan forstå at det vokser mer planter i Sør Afrika enn hjemme i kalde Norge. At det er dyrere hjemme på berget med blomstrende gleder. Derfor stopper jeg mer enn mest foran alle de små voksende gleene som er til salgs eller pynt rundt om på markedet. Det er lett å glemme at jeg avtalte å kjøpe med blomster til mine venner som jeg besøkte. Ble faktisk overumplet av mengden blomster, og da gikk jeg hjem etterpå uten å huske på at jeg skulle ta med meg flere buketter hjem. De vakreste buketter koster heller ingenting. For 50 norske kroner får du buketter selv Finn hadde drept for.

Dersom du ikke har oppdaget hvor godt det er å lage mat på olivenfjeler, eller ha møbler med sjel hjemme hos deg selv, så endres din oppfatning etter et besøk i en butikk som dette. Du glemmer at det koster skjorta å få med seg både møbler og fjeler med hjem til Norge – og det oppstår som regel et intesnt ønske om å leie en kontainer og frakte alle godbitene med hjem til det landet du ikke aner hvorfor du bor i lengre. Det er til og med normalt å begynne å fundere på om kontainerne også heller skal gå fra Norge til Sør Afrika – med dine ting. For det er normalt å ville flytte hit. Det er jeg sikker på!

Bilparken i Sør Afrika er delt opp i deler etterhvert. Da ender de dleste delene til gjenbruk, ny produksjon av dekk, eller varer du og jeg vil kjøpe med oss hjem. Disse «stolene» er bare så kjekke. Enhver tykk eller tynn turist detter nedpå og sitter som konger og dronninger og nyter livet videre.

De som ikke sitter på bakke, fortauskanten eller bildekkene, de forsvinner med sine begjær ned i høyballestolene. Om plastsekkene de ligger i tidligere har vært brukt som emballasje for dyner eller sofaputer – jeg aner ikke. Ideen er strålende og jeg blir ivrig etter å tenke på om høyballestolene kan fødes i Norge også. Eller noe annet artig enn de høyballene vi ser rundt om langs Norges motorveier og på landsbygda. De er bare sååå mye vakrere her enn hjemme.

Når du har et melkespann til overs, planter en harmonerende rose oppi, og tilfeldigvis setter melkespannet der fargene harmonerer – da griner jeg av lykke. Da renner tårene som de aldri har rent før. Og det er slik denne planten overlever. Den lever av gjestenes tårer. Se bare hvor smart den er plassert på en rist, i tilfellet tårene oversvømmer rosen som vil opp i luften og sveve videre i sin roselykke…

Dette er finbous. En plante som vokser villt over hele Sør Afrika. Som overlever kun hvis jorden den er plantet i brenner med jevne mellomrom. Jeg er ikke skapt til å gjøre ytterligere faktasjekk om akkurat det, men jeg forteller dette til deg – fordi jeg stoler på at du forstår hvor tøft det er med slik informasjon. Det er lett å bli beveget av å høre om at skogbrannene faisk må til – for at vakre blomster som dette skal kunne plukkes og hjelpe videre på begjæret. En ting til – er heller ikke sikker på hvordan finbous staves. Det må jeg prøve å gjøre noe med.

Befinner du deg i Cape Town en lørdag, så bare må du få med deg Old Biscuit Mill. Det er en markedsplass med eget matmarked på lørdager, i tillegg til små søte unike butikker inne på området. For å finne noen lenker du kan trykke på mens du leser denne bloggposten, ble jeg lettere overrasket over å finne nesten 1,8 millioner treff på «Biscuit Mill».Litt undersøkelser gjorde jeg utenom mitt eget hjerte, altså.

Vil du være venner med The Old Biscuit Mill på Facebook – klikk her. Etter hva jeg vet, så har de ingen egen Twitter konto. Sør Afrika ligger foran på noen områder, men langt etter oss andre på mange andre områder:) Det er på grunn av kostnadene over å kjøpe datamaskin, tilgangen på bredbånd og varmen som gjør at det virker enklere med mobiltelefon. Derfor er det heller ikke mange medlemmer på Facebookgruppen. Ivertfall ikke i forhold til innbyggere og antall tidligere besøkende. Ser at vi har noen felles venner til og med.

Går du inn på en «planteskole» i Norge eller et hagesenter – så er det ganske vanlig å se hyller fulle av en sort blomst, eller områder med den samme planten. Her blir blomstene med bevissthet plassert i frodig forening. Det gjør at jeg sprudler innvendig, at jeg ønsker å kjøpe mye forskjellig. Ikke bare for eksempel lavendel. For det er det jeg ser på. Tipper at mersalget er godt her, jeg.


Noe så enkelt som muffins eller cupcakes om du vil, kan se så fantasifulle og morsomme ut som din fantasi setter grenser for. Det er altfor liten vilje og evne blant norske husstander til å svømme over av cupcake-variasjoner som ville fått disse til å blekne. Men, det gidder vi liksom ikke med mindre vi har små barn i en barnehage der altfor mange mødre har vært på homeparty med en eller annen amerikansk kakepyntprodusent.  For det er da livet ditt faktisk fylles opp med kakeformer som en bamse, fotballbaner, Beckhamfigurer og prinsessepynt. Det er nemlig de som digger kaker som dette hjemme..

Egentlig tror jeg dette med cupcake-fasinasjon er utbredt. Fordi min venninne Sissels datter Sanne spiste cupcake med hele seg og sitt smil denne lørdagen kom et kanadisk tv-team løpende bort til dem. Hvilken glede de ville formidle til sine seere der hjemme. FOrdi det var uvanlig eller vanlig? Aner ikke.

Hvis jeg ikke kan overleve bare på oliven, kan jeg overleve på ost. Ost er magisk. Jeg elsker ost mer enn jeg elsker oliven. Det kjenner jeg nå, nå som jeg skriver om det. Hos denne osteleverandøren kunne jeg smake og smake – og det gjorde jeg. Jeg er en cheesoholicer. Så det så.

For alle dere tusener på tusener som leser bloggene mine daglig, så vet jo dere at jeg er vegetarianer. Derfor tror dere at jeg liksom har et mindre godt liv enn dere. Dere tror at det er et mindre lykkelig liv jeg fører – og dere tar så inderlig feil. Selv om ingenting i verden er feil eller rett. Alt er rett for den som synes det er rett. Disse brødaktige wrapsene var fulle av kylling, dvs kjøtt. Derfor tok jeg bare bilde av det i stedet. Klarte å bli lykkelig for det, jeg.

Her er muffinsene på nytt presentert. Mest fordi jeg elsker etasjefat og stettefat. Uansett hva som noen plasserer på slik fat, så blir det flott. Skjønner ikke hvorfor ikke vi mennesker blir født med minst et stettefat i hånden og et etasjefat i ryggsekken vår? Hvis du ikke har forstått hvordan din ellers så kjedleige kake plutselig blir både god og fristende, når du skal bake mellom foreldremøter, styremøter og turer i skog og mark – skaff deg et slikt stettefat eller etasjefat. Du vil oppdage at kakene får ben og gå på. Jeg lover deg suksess på kakefronten da:)

Hadde flere ektepar spist sjokolademarengs, tror jeg at færre ville blitt skilt. Mulig de ville vokst seg sammen eller ikke kommet ut av inngangsdørern, men det er en besnærende tanke.

skilsmissestatistikken hadde gått ned dersom vi spiste mer sjokolademarengs.

Etter å ha vært søvnløs noen netter fordi jeg ikke rakk å bli ferdig med alle blogginnleggene mens jeg var på tur har ettervert forandret seg. Det viktigste med denne reisebloggen er jo at du skal forstå at du ikke blir et helt menneske uten at du tar turen til Sør Afrika. Akkurat det er jeg overbevist om. Det må være en selvfølge å lære hvordan du kommer deg hit, det må bli en selvfølge for alle selvstendig næringsdrivende å kjenne på kreativiteten og skapertrangen som er overalt her nede. Kjenne at du er en av alle de som ikke er a4 på jord.

Det er ganske mange ting jeg elsker, når jeg kjenner etter. Sjokolade er også en av mine «greier». Når noen produserer den beste sjokoladen der og da, pakker den inn slik som du ser på bildet over, og ikke minst gir dem en «wrapping» og ord som gjør meg forelsket – da sliter jeg med kiloene med en gang. Det er mulig å få med seg mye sjokolade hjem i bagasjen. Den rekker sjelden å smelte. Et godt råd:)

Pottitlandet Norge spiser og eter poteter som om de ikke visste at verden er full av andre artige gode matsorter også. Ikke skyld på at det metter så mye eller er billig. Vi synes jo poteter er GODT hjemme. I Sør Afrika sliter de med det motsatte. Derfor lages det skjønne plakater som den du ser her. Med oversikt over hvilke poteter som finnes og hva du kan lage med poteter. Vi kunne også trengt slike plakater hjemme. For å få solgt mer poteter. For å føle oss mer som poteten – som kan brukes til alt. Visste du forresten at det er en ny sort potet som heter Céline? Grusomt å tenke på.

HeartWork butikkene har oppstått etter at sponsorer og hjelpeorganisasjoner har kommet inn i townshippene. Der mange av de svarte bor i svært kummerlige hus, hytter og «kasser». Inne i townshippene bor det tilsammen flere millioner mennesker og arbeidsledigheten her er enorm. For å ta i bruk kreativiteten og alle de ressursene som eksisterer der, er det mange program og prosjekt som får innbyggerne til å lage ting som kan selges i butikker rundt om i byen. Alt er laget av brukte gjenstander, og sannelig ser ikke alle produktene ut som om de smiler til oss.

Her har forresten Norsk Husflid og turistsouvenir-butikkene hjemme noe å lære, mener jeg. Har du reflektert over hvor mange sure ansikt som finnes på troll, hekser og annet nips turistene tar med seg fra Norge?

Denne lampen ser faktisk tøff ut der den har plassert seg selv i taket. Alle tar bilder, og en egen vakt som bare passer på at ingen tar bilder – kommer bort og ber meg stoppe å ta bilder. Det hører jeg nesten på. Sier unnskyld og takker for at han sa i fra. Tenk å være ansatt for å be deg og meg ikke ta bilder inne i en helt vanlig butikk, sett i Biscuit Mill målestokk. Det forteller ett og annet til en konsept-engel som  meg.

De overvakre lampene i taket, ble til et blikkfang. Knokler og horn fra dyr i skjønn forening. Hva er vel mer naturlig enn det? Igjen slår det meg at det føles naturlig at en slik lampe eksisterer. Så enkelt, så billig.

Less is more, eller er det more is less? Selve teorien på utstillingsteknikken er korrekt etter gårsdagens prinsipper  – som tilfeldigvis noen av oss underviste om en gang i fortiden. Nesten korrekt, er den. Her er den naturlig å ta bilde av, mens vakten som skal passe på at noen ikke tar bilder, ser på meg og lurer på om jeg er ekte blond.

Aner ikke hvor mange slike lysestaker som eksporteres hvert år fra Sør Afrika. Ideen er så rimelig og annerledes at vi fjetres over det, og tenker at lysestaken skal bli veldig fin hjemme i leilighetene eller husene våre der isbjørner vandrer i gatene og Torbjørn Jagland deler ut fredspriser. Kurvene du ser ved siden av er laget av gamle eller skal vi heller si nye ledninger. Master og elsktrisk utstyr plassert i det offentlige rom stjeler like raskt som det monteres. For at noen skal lage slike kurver som vi skal servere tacoskjell og sørlandschips i med en gang vi kommer hjem. Mens vi forteller med slideshow på tven i bakgrunnen og nynner Impi med Johnny Clegg. (Han må jeg faktisk blogge om senere. Iverfall videresende sangen i et eget innlegg. Den sangen føles helt magisk ut i natten i Afrika.

Det blir som å møte Nelson Mandela og se på en elefant kysse en giraff -på en og samme gang..)

Dekormaling med ny vri. Før i tiden, da jeg var ung og lovende tok jeg mange oppdrag som dekormaler. Det er krevende og veldig gøy. En ting er at jeg hadde tenkt å male tapetmønster på hvert rom på Englegaard, og mente at jeg skulle orke og rekke det. Ideen er god. Resultatet blir alltid helt unikt:) Når du ser på smykkene som er lagt frem, så ser du at det henger tråder under hver. På bordet der smykkene ligger – og du kan ta på dem og prøve dersom du vil – så er det borret et hull. Unver er det festet en mynt eller noe annet, slik at ingen kan stjele med seg smykkene uten å ta hele bordet under armen. Dette gjør man i et land der det stjeles sikkert mer enn 900 ganger oftere enn i Norge, og hjemme er vi fornøyde med at noen damer med femkilos nøkkelknippe rasler med gullarmbåndene og låser opp skuffen med smykker… Fordi noen kan stjele.

Her er utstillingsteknikken akkurat som den på bildet over der igjen. Fatet er limt fast på stolen, og smykkene i fatet får nok luft og plass til at jeg blir nysgjerrig. Lite penger gjør mennesket kreativt.

Igjen blir jeg overbevist om at det er noe i ordtaket: nød lærer naken kvinne å spinne.

I en av Sør Afrikas største perlebutikker er det helt klart at man lager butikken delt inn etter farger, og lager gulvet fullt av perler i harmonerende farger. Du går inne i butikken og samler alle de perler og stener som du skal lage de vakreste smykker av når du kommer hjem til sneen. Du tråkker forsiktig på perlegulvet og tenker at det kunne vært tøft å hatt slikt hjemme også. Om ikke annet på det lille badet eller hos lille-gulls om fyller to år i morgen.

Den blå perleavdelingen har blått paljettgulv. Like vakkert som det høres ut som. For å få overfalten vaskbar og gangbar, helles det på tokomponent epoxylakk, eller noe lignende. Har faktisk gjort noe nesten som dette for 15 år siden.. Fungerte da, fungerer nå.

I det produsentetn har laget slike «håndlagde» poser, selv om de er trykket – så ser det ut som om du bør kjøpe akurat disse bakervarene. Helt klart.

Sennepsprodusenten har forksjelloige glass til sine produkter. Det eneste som er likt er labelen, som er av samme farge og med logoen. Absolutt alle glassene er forskjellige. Har du noen gang tenkt på hvor mange glass Norges befolkning garantert lar gå i søppeldunken? Selv om den kildesorteres.. Ingen selger meg så mye som syltetøy eller annet godt på denne måten hjemme. Jeg merker at jeg blir irritert av å tenke på akkurat det. Og kulden.

Handelen eller lysten itl å handle tar aldri slutt. Har du med deg en lite shoppeglad sjel, så plasser vedkommende i matområdet der det kan spises og drikkes eller la vedkommende sitte i en av de slitte lenestolene som også er plassert for negative mennesker. I mellomtiden kan du planlegge alle de fine vakre gjesntandene som du har lyst på hjemme på ditt frokostbord eller på dine venners kjøkkener.

De gamle hullete emaljefatene og kaffekannen fra St.Hans feiringne hjemme kan få nytt liv når du koommer hjem. Du har også lagt merke til fugleburene med hengeplanter i og alt dette får deg til å favne om alt som ligger på loftet og i din egen kjeller. Uansett er det umulig å bli lei seg av dette. Det går liksom ikke an.

På mitt eget loft på Englegaard (400 kvm) har jeg samlet alt jeg har samlet i mitt særdeles lange liv. Samler på mer enn det som jeg rekker å bruke resten av livet. Garantert. En ting jeg har samlet på er lampeskjermer. Fordi jeg har hatt lyst til å lage lampeskjermer i mange år. Når jeg da ser en butikk som har laget et morsomt tak ved bruk av bare forskjellige odde lampeskjermer blir jeg mo i knærne av glede. Snakk om lampebegjær.

l land som Sør Afrika finner du de fattigste av de fattige og de rikeste av de rike. Det er et eldorado for alle verdens nasjonaliteter. Av den grunn er det meste av maten her cross-overs. Hentet fra alle verdens hjørner. Kakemennene over er et perfekt tegn på det.

Her er pizzaen som koster mindre enn minst å produsere. Bunnene er stekt på forhånd og er «tørre» og stive som knekkebrød. Det ligger en gjeng med slike bunner ved siden av pizza-standen. Der velger du fra en verden av gode saker hva du vil ha på. Hvis du tittet på videosnutten, ser du at den serveres på plater, der logoen er gravert inn og platen virker lett å holde – også for deg som av en eller annen grunn blir stående og spise. Det fungerer det også:)


Her hjemme i Norge er vi overhodet ikke bortskjemte med god matvareeksponering, selv om vi bruker milliarder på mat hvert år – og matbaronene lever i mer enn beste velstand. Jeg har vært inne på min engleteori om vi i underbevisstheten ikke vil vedgå at vi fråtser i mat og at matbaronene selvsagt ikke vil fortelle oss at de lever bedre enn mange av oss andre. At de undergraver prisene på mat – det er liksom så mange skatter og avgifter. At det er dyrt å drive matbutikker… At hverken du eller jeg skal føle at de har noen marginer å gå på.

Det er så vidt de klarer å få matbutikkene til å svive rundt her hjemme på berget… Det er derfor vi ser butikkinnredning her hjemme laget av pappkartonger og paller eller plastkasser med «plastremser» rundt. Dette finner vi ikke i et av verdens fattigste land. Hvorfor har vi i verdens rikeste land ikke opplevelsen som å få se varepresentasjoner/eksponeringer som de over? Ingen har hverken tid eller råd til å sette frem varene slik at du får vann i munnen og føler at du får den kvaliteten du faktisk betaler for. Merkelig er det. Jeg innbiller meg at jeg ville betalt for slike varer. Bare fordi jeg følte at noen har tatt godt vare på råvarene, noen mente at råvarene var verdt det og at selgeren tar sitt fag høytidelig. En slags kunderespekt og varerespekt.


Håper du ikke er i tvil hvor du bør titte innom noen timer en lørdag du valser rundt i Cape Town og ikke aner hva du skal gjøre. Nå vet du hvor du går! Har du ikke egen bil/leiebil, ikke tør å ta toget eller bussen – da tar du taxi hit. Alle taxier med slikt pent lysende skilt på taket – de fungerer perfekt. Du forteller hvor du skal og avtaler pris på forhånd.

Lettere kan det ikke bli å tilfredstille noe av begjæret en lørdag formiddag!

Neighbour Goods Market (colloquially known as The Food Market at the Old Biscuit Mill)
Venue: Old Biscuit Mill, 373 – 375 Albert Rd Woodstock. Tel: (021) 021 461 2573.
Time: 9:00am – 4:00pm
Performances: Every Saturday

11 kommentarer leave one →
  1. 23/01/2010 16:54

    *hulker*
    Jeg har 3 fulle CDèr med sånne bilder som jeg aldri blogga… fordi jeg visste ikke hva en blogg var i 2003….
    Og albumene fra papirbildetida på 80-90tallet…

    KLART man tror man kan flytte dit. Det er ikke vanskelig å bli overbevist selv om man ikke vet det første gang man hører det engang.

    • 23/01/2010 17:02

      Huff, da Lise – ikke hulk:) Foreslår at du lager et «lite» innlegg med noen av bildene. For jeg vil så gjerne se noen av dem, jeg også. Hvis ikke så gjemmer du bildene i ditt hjerte. Tross alt er det der de egentlig har sitt hjem uansett…

      Dersom jeg noen sinne flytter dit – så kan du komme og besøke meg:)

  2. 23/01/2010 18:13

    Får lyst til å dra med en gang! Tusen takk for en flott beskrivelse som gjør at det kribler i reisefoten, samt etterlater en del tanker om hvordan vi lever i dette rike landet vårt.

    • 23/01/2010 21:32

      Ja, at vi alle har godt av å bevege oss vekk fra soafen i blant, og sjekke ut verden – det er sikkert og visst. Tenker også at vi har godt av å bli minnet på hvor heldige vi er, hvor takknemmelige vi er nødt til å være…og løpe rødmende hjem og bli takknemmelige for alt vi har og alle mulighetene som ligger foran føttene våre. Uansett er det lov til å reise til fattige land. Som SA så lever de av turisme og eksport. Å handle med dem, forutsatt at varene produseres etisk forsvarlig – eller å besøke landet og kjøpe tjenester.. det er også å hjelpe dem. Tror jeg. God tur til Sør Afrika, Ragnhild:) Det MÅ oppleves!

  3. Kjersti Vevstad permalink
    23/01/2010 20:24

    Jeg er overmåte imponert over dine talenter!

    • 23/01/2010 21:28

      Du verden – tusen, tusen takk for de ordene! Nå ble jeg rødmende stolt:)

  4. Ikke misunnelig, bare veldig veldig reiselysten ;) permalink
    24/01/2010 00:13

    Inspirerende, her vil jeg reise, snart, i år, helt bestemt, etter dette, tusen takk😉

    • 24/01/2010 09:02

      Så bra!! Tror du vil like deg svært godt der nede;) Til og med havet kan fascinere deg – selv om du er mest glad i vestlandske bølger i det daglige. Har endel blogginnlegg fra denne reisen som ikke er ute enda, så følg med hvis du ønsker mer om Sør Afrika før du reiser. Velger du reisetidspunkt utenom de store internasjonale feriene – så er billettprisene deretter. Husk at det er fotballvm senere i år…
      Vin og matopplevlesene står i kø og venter på deg:) Ønsker du deg godt sommervær, reis før april, eller etter oktober. Har du plass i kofferten blir jeg gjerne med;)

  5. Ikke misunnelig, bare veldig veldig reiselysten ;) permalink
    02/02/2010 17:33

    Jeg ville garantert likt meg der nede, og med dine beskrivelser og bilder så blir det virkelig fristende😉 Bytter gjerne vekk vestlandet jeg for en periode.

    Ser frem til flere «reisebrev». Tar du guide oppdrag?🙂

    • 10/03/2010 08:09

      Hei:)
      Tror også du ville likt deg der nede. god mat, spennende distrikter, fantastiske vinopplevelser og en hel bøtte til med gode argumenter. Klart jeg tar guideoppdrag:)

Trackbacks

  1. Tweets that mention En lørdag til begjær « På egne vinger -- Topsy.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: